Sider

onsdag 8. september 2010

The digital natives are extremely unpatient.... and so am I!

Beklager hvis noen av mine ansvarsrespondenter nå tror at jeg sikter til dem - jeg forventer ikke at det skal hagle inn med kommentarer på bloggen min (selv om det har haglet med innlegg fra min kant - slapp helt av, jeg er ikke helt ferdig med lek-og-lær-moduset mitt)!

Nei, grunnen til at jeg skriver igjen, er at jeg akkurat har lest en artikkel i kompendiet vårt - bli nå ikke overrasket over at jeg valgte "det som så mest digitalt og morsomst ut ved å velge blant titlene":  Meeting Homo Zappiens:-)

Etter å ha lest denne artikkelen, som var uhyre interessant, kjente jeg at uroen tok meg; jeg VILLE lese kapittel 3 (de hadde nemlig et frempek mot det i slutten av kap. 2) - og det NÅ! Jeg tror kanskje at jeg er litt miljøpåvirket av vår digitale tid; jeg vil nemlig bestemme og ha kontroll over informasjonen (jfr. Veen og Vrakking i kapittel 2).
Søkte derfor på Tapir - der kunne de levere boka om 10-21 dager (alt etter hvor en bor), uææh! Alt for lenge å vente, kjente jeg - jeg vil jo også bestemme NÅR jeg skal få denne informasjonen jeg er på jakt etter (igjen jfr. kapittel 2).
Så hva gjør en da, selv om en ikke er digitalt innfødt - jo, en etteraper og tyr til kjære Google. Og med dette magiske søk; where do I find homo zappiens chapter 3 - vips, fulltreffer på første forsøk - jeg fant nemlig både kapittel 3 og 4 i books.google.no (Google Bøker) her:

http://turl.no/ba0 - OBS, forkortet med TinyURL (fra 322 tegn til 18).

Det meste av kapittel 2 (som er trykket i kompendiet), 3 og 4 (Google Bøker) er som hentet rett ut fra mine egne, kjente og kjære omgivelser på hjemmebane. Vi har nemlig et par sønner, en født i 1989, og en i 1990 (ja, nettopp det året ja, jeg begynner å tro at årstallet har skylda), i tillegg har vi en datter født i 1995.

Og vår kjære 90-modell er nærmest identisk med den typen Veen & Vrakking beskriver. De første årene med WOW (World of Warcraft, for de uinnvidde), var vi som foreldre overbevist om at dette KUN var bortkastet tid, og vi forsøkte selvsagt alt (ja, jeg mener alt; vi klippet faktisk over nettverksledningen til pc-rommet i kjelleren i vår frustrasjon og fortvilelse over at gutten brukte all sin tid på spillet).

For å gjøre en lang historie kort; gutten fortsatte sin spilling (han klarte det kunststykke å rekoble alle de små ledningene i nettverkskabelen - han er forøvrig operatørlærling i elektrofaget i dag), og gjorde sitt beste for å argumentere overfor oss hvorfor spillet var en god og nyttig ting (vi som foreldre kom til kort overfor hans intenst dyktige argumentasjon og forhandling - argumenter som jeg faktisk nå akkurat har lest hos Veen & Vrakking (og som både de og jeg nå går god for), men i et mer akademisk språk og da som beskrivelser på hvilke ferdigheter/skills spillerne faktisk oppnår.

Jeg måtte nikke gjenkjennende der V & V skriver: "Many parents and teachers, however, are convinced that playing computer games, chatting on the internet and zapping televison stations is a waste of time (...) probably think that the only positive side effect of playing games is that you develop good hand-eye co-ordination" (Veen & Vrakking, 2006, s 51).
Oh yes, that was just my thoughts, too (and which I comfort myself with - whenever I felt guilt for not beeing able to turn our son away from the game). Men oddsen for at jeg skulle tenke sånn, var jo selvsagt høy - da jeg både er forelder og lærer!

V & V opplyser om at enkelte (dyktige) spillere var på nivå 35 (og dette var rundt 2006) - og da kom jeg til å tenke på et tall (ikke vilkårlig); 70, nivå 70 vet jeg med sikkerhet at vår sønn var på (det glapp utav ham en gang i hans argumentsjonsrekke) - ikke at jeg forstod hvilken betydning det hadde, men jeg tror jeg aner konturene av det nå.

Jeg lurer på om jeg nå rett og slett skal være glad for at vår 90-modell ble bitt av WOW - og at jeg kanskje bør la ham lese to-tre kapitler fra V & V - hvis han orker å lese en lineær tekst da - mest sannsynlig ber han meg om å gi et superkort sammendrag og komme til poenget fortere enn svint, for han er opptatt med sitt guilds* ;-)

*guilds = nøye sammensatte team av dyktige spillere, eller som V & V skriver:
"In the World of Warcraft these communities are called guilds - groups of individual players who work together to solve the quest or problems in a game (...) that become more complex as the player advance to higher levels. An individual player is not able to achieve the highest level without organizing groups of players to solve problems collaboratively, sometimes with as many as up to 40 players or more at a time" (V & V, kapittel 3, s 73).

2 kommentarer:

  1. For det første: lurer på om du skal skifte farge på bloggen din. Når den kommer opp, er den vanskelig tilgjenglig slik den er nå, menforandres etter ei stund. Men den første versjonen er ikke brukervennlig.

    Så: kanskje du skulle stikke innom Anjas blogg og se hva hun synes om V&V. Sjekk Gee i KOmpendiet: Video Games are good for the Soul. Mannen mener det! Jeg har lagt en artikkel av Prensky i Fagstoff/Tekst: digital natives - digital immigrants. Hvis det er hold i disse teoriene/synspunktene/observasjonene: hvilke konsekvenser har det for skolen og dere som skal lede den inn i framtida?

    SvarSlett
  2. I forhold til spill har jeg en både-og-holdning. Det er fascinerende å se flere personer i samme rom som er inne i samme spill, men ikke kan se hverandre. Det er også mye læring i spill. Samtidig er det en del folk som bruker veldig mye tid på det, så det går ut over andre ting. Jeg har faktisk tro på en viss begrensning i tid på spill for at det ikke skal ta overhånd. Et visst antall timer per dag. Jeg har også en tro på at man setter en grense for hvor lenge ut over kvleden en tenårign skal få lov til å spille. Dette har med noe så banalt som søvnforstyrrelser å gjøre. Det kan virke gammeldags, men jeg tror det kan være smart. Da jeg tok hovedfag i historie, var det ved siden av jobb. Da bestemte jeg meg for å skrive nøyaktig to timer hver dag, fra 8 til 10 hver kveld. Det funket godt. Holdt jeg på lengre gikk det ut over søvn osv. Ungdom, spesielt gutter, kan gå inn i monomane besttelser. De kan lære mye av det, men det er en balansegang.

    SvarSlett