Sider

søndag 26. september 2010

Voldelige spill øker sannsynligheten for at følsomheten for vold senkes

I helga har jeg tatt meg tid til å se på TV-serier fra TV2, som jeg aldri får tid til å se i løpet av en arbeidsuke. Da er det kjekt å selv kunne bestemme NÅR jeg vil se det som passer meg 24/7; TV2 Sumo - webtv;-)

Jeg har i flere år vært fascinert av å se programmer som handler om oppdragelse av barn - dere kjenner kanskje til serier av typen Supernanny (britisk) m.f.
Jo Frost er en av disse kjente Supernanny-ene, og har nå fått sitt eget program: Ekstrem oppdragelse. Premieren var 22. september, og jeg fikk sett dette i går kveld. Og da fant jeg noe som var så interessant, og aktuelt for oss, at jeg må blogge om det.
Jo Frost hadde alliert seg med en forsker, Doug, fikk ikke tak i etternavnet. Forskerens tese var at barn som spiller voldelige dataspill blir mindre empatiske, hjelper sjeldnere til av seg selv, og at de blir mindre følsomme for vold.
Kort fortalt:
40 britiske gutter, 12 år - fordelt på 2 rom, halvparten spillte fotballspill i 20 min, den andre halvparten krigsspill.
De ble hele tiden overvåket av forskerteamet, bl.a. hadde de pulsmålere.
Resultat: Pulsen økte hos begge grupper, mest hos fotballgruppa (de sa ikke noe om at det var uventet, men for meg så var det det).
Etter 20 min skulle alle få se samme voldelige nyhetsinnslag (godkjent av foreldrene på forhånd). Ville krigsgruppa reagere like kraftig som fotballgruppa?
NEI, pulsen deres økte i snitt med 2 - fotballgruppas snittpuls økte med 8.
Forskeren Doug har utført denne type eksperiment mange ganger, og hver gang er resultatet like entydig.

Videre i programmet fikk vi også se om det var forskjell på hjelpsomheten til de to gruppene. Under dataspillingen ble et tilfeldig utvalg hentet inn en og en til et intervju med Doug.
Under intervjuet veltet han sin blyantholder, for å se hvem av guttene som reagerte. Tesen hans var, ikke uventet, at fotballgruppa ville vise større hjelpsomhet enn krigsgruppa.
Resultat: 80 % av fotballgruppa reagertet momentant og hjalp til (eller spurte først om de kunne hjelpe til)
40 % av krigsgruppa tilbød seg å hjelpe til.

Det var faktisk litt skremmende å se at en del av guttene fra krigsgruppa rett og slett flirte av intervjuholderens tabbe, mens andre ikke lot seg affisere av det som skjedde i det hele tatt; ingen reaksjon eller trakk på skuldrene.

Hva gjør ikke da flere timers spilling av voldelige dataspill med barna våre?
Kan vi gå ut fra at 2 x 20 minutter ville gitt "dobbelt så ille resultat"? Trolig ikke, men en kan jo stille seg spørsmålet om en kan anta at jo lenger spillerne har spillt, desto lenger oppholder de seg "i samme modus"...

4 kommentarer:

  1. Så samme program med Nanny Frost. Selv om ikke dette var noen vitenskapelig utført test så gir det en indikasjon på hvilken påvirkningskraft disse mediene har - får en til å tenke litt i forhold til oppdragelse av egne poder.....

    Tenker selvsagt også på at dette er de gutta vi har i klasserommene rundt omkring - kan det forklare litt?

    SvarSlett
  2. Jeg synes ikke vi bør være så redde for å si at noe er dårlig - enten det gjelder underholdning eller bruk av tid. Jeg tror problemet er at dersom en stiller seg kritisk til slike spill, så blir en fort stemplet som moraliserende.

    Selv tror jeg at en blir påvirket av alt en holder på med. Og jeg tror ikke akkurat voldspill øver opp for eksempel empati ...

    SvarSlett
  3. Har mange gutter i gruppene mine som spiller mye voldsrealterte spill. Jeg så også dette programmet og tenkte umiddelbart på artikkelen til James P. Gee "Are video games good for learning?". Vel, selv om han trekker sunne konklusjoner for en del positiv utvikling, så kan jo dette innslaget på TV tyde på at virkelighetsoppfatningen blir påvirket i noen sammenhenger med tanke på den opplevde virkeligheten vs. den opplevde spillverdenen? Kan voldelige spill tilføre vår måte å tenke på og fungere bedre enn annen teknologi vi har for øyeblikket? (fritt etter Gee).

    SvarSlett
  4. Så ikke programmet, men skulle gjerne visst mer om omstendighetene rundt "forsøket" før jeg trekker for raske konklusjoner. F. eks: hvordan var gruppene satt sammen? Hvordan skjedde utvalget? Det har vært forsket mye på media og hvordan media påvirker oss (f. eks. David Buckingham), og de lærde er langt fra enige. Men ingen ville vel bruke skytespill for å øve empati?

    SvarSlett